Nå er gamle fru B på veien, og det er vår! I alle fall noe
som minner om noe som kan bli. Herlig! Motoren går som den skulle vært pleid av
en sykepleier hele vinteren, og bortsett fra en ulyd i vifta/dynamoen (jeg tror
det er fiksbart), og at hornet lager lyd kun i en og annen vilkårlig
venstresving, men aldri ellers, og at venstre baklys ser ut til å falle ut i
slake høyresvinger – Ja, så er alt på stell!

Veldig gøy, den morsomste vinteren ever, og den fineste
bilen. Jeg kan ikke selge den. Er det noe i livet jeg ville angret på, så var
det dét…

Så frøken Bugarella stikker den smurningsvarte, lille
damefingeren sin i jorda.

Jeg har fått tilsagn på ei tomt, og skal etter all
sannsynlighet bygge meg hus i løpet av siste halvår av 2013. Jeg har fått litt fart
på et musikkprosjekt jeg har jobbet med etter jul, og har tenkt å gjøre et
forsøk på å få det litt mer ut på veien etter sommeren. Jeg har fremdeles tre
barn.

For å sitere min gode, men i dette tilfellet under
beltestedetslagferdige far. ”Har du egentle råa å tia te å ha allj di dær
folkevognen?!?”

Pokker da. Det var da voldsomt til behov for
realitetsorientering av sin egen datter. Kan det være mulig å få lov til å leve
sitt eget naive og ubekymrede liv i fred? Uten tanke på at noe bør ut, både av tidsplanen
og økonomibudsjettet.

Men han har nok rett. Jeg har ant det selv en stund også.
Jeg er nødt til å kutte ned både på prosjektet og utgifter, og få et overblikk
over mitt nye liv som huseier.

Så hvem skal i så fall ut? Barna er utelukket. De er ikke
til salgs under noen omstendighet, selv om jeg i et øyeblikks oppgitthet en
gang truet unge herr Eksospott med å legge ham ut på Finn.no for salg, hvis han
ikke sporenstreks gjorde som jeg sa. Seksåringen fniste, og så på meg med glimt
i øyet. Før han fem sekunder etter hadde forandret uttrykk, og spurte: ”Særriøst,
mamma?” ”Nei, det er ikke det,” svarte jeg. ”Ikke under noen omstendighet. Jeg
elsker deg selv når du ikke hører etter!”

Vel åkei, så de er altså utelukket. Sangen og komponeringen
min koster lite per i dag, så det vil gjøre en liten forskjell i regnskapet om
jeg slutter med det. Da er det igjen bare et par folkevogner egentlig. Hvorav den
ene nylig ble fredet…

Jeg ser tegningen, kartet, og spikeren i kista i et prosjekt
jeg ennå bare har rukket å glede meg til å begynne med. Ovalen Ahab. Den ville
kostet meg en del å få på veien, mange arbeidstimer, som jeg i alle fall
ikke vil finne kommende vinter, jeg ville stått uten folkevogn på veien neste år,
hadde jeg solgt gamle fru B, og jeg hadde heller ikke fått gjort noe som helst
mer med henne, hadde jeg beholdt henne. I rettferdighetens navn, bør jeg heller
bruke litt av pengene på sikkerhetsseler til ungene, nye dørlister, og en del
annen småsnacks på gamla. Og resten på hus.

Så ovalen fra 1954 er snart ute for salg, men jeg vil ha
igjen det jeg ga for den. Hvis ikke kan det vente litt, så jeg får tenkt meg om
én gang til.

Jeg håper noen andre kan yte den rettferdighet, mens jeg
yter gamle fru B, mine barn, mitt nye hjem og min far rettferdighet og respekt.
Om noen år kan jeg kjøpe meg en annen oval, eller split, eller en variant.
Akkurat nå skal jeg stå her med fingeren i jorda en stund, og pirke ut en
hustomt.

When
reality kicks in, something else to be kicked out.